Prosessen med skumflotasjon beskrives generelt som en fysisk-kjemisk handling, der en mineralpartikkel tiltrekkes av og fester seg til overflaten av en boble, og transporteres til overflaten av en celle, hvor den renner over i et utløpsrenne, vanligvis ved hjelp av padler, som roterer i retning av renneområdet (som vanligvis er et trau, hvis formål er å transportere slammet til en tank hvor det pumpes til videre prosessering, for eksempel avvanning eller utvasking). Avgangsmassen, på konvensjonelle flotasjonsmaskiner, er i motsatt ende av cellen fra tilførselen, noe som sikrer at slammet beveger seg hele cellens lengde forbi flere banker som inneholder impeller-diffusorer, før den slippes ut som avgangsmasse.

Flere typer kjemikalier er involvert i skumflotasjon, og flere flere kan være involvert. Først er det promoteren eller skumdanneren. Denne kjemikalien lager ganske enkelt bobler med tilstrekkelig styrke til å nå overflaten uten å brekke. Størrelsen på boblene er også viktig, og trenden er mot små bobler, siden de gir flere overflatearealer (kontakter mineralfaststoffer raskere) og har større stabilitet. Deretter er kollektorreagensene det primære kjemikaliet som vil danne en binding mellom et spesifikt mineral på bobleoverflaten. Kollektorer adsorberer på mineraloverflaten eller genererer en kjemisk reaksjon med mineralet, slik at det kan holde seg festet under reisen til vaskingen. Alkoholer og svake syrer er to kjemiske typer samlere som ofte brukes i mineralforedling.

Det finnes også mindre brukte reagenser, som depressorer, for å trykke ned forbindelser slik at de ikke fester seg til boblene, pH-justerende kjemikalier og aktiveringsmidler. Aktiveringsmidlene hjelper i hovedsak samleren med å binde seg til et spesifikt mineral som er vanskelig å flyte.

Selskaper som Cytec, Nalco og Chevron Phillips Chemical Company er store produsenter av alle typer flotasjonskjemikalier.

Ideelt sett tilsettes reagenser i en kondisjoneringstank med omrører før de går til flotasjonscellen, men i mange tilfeller tilsettes de ganske enkelt til matingen før den kommer inn i cellen, avhengig av cellekinetikken og at impellerne blandes.

Malmen må males til en passende partikkelstørrelse for å frigjøre mineralene, vanligvis 100 mesh eller finere (150 mikron). Deretter blandes den med vann til en ideell prosent tørrstoffprosent (vanligvis fra 5 % til 20 %), noe som vil gi best mulig utvinning av mineralene. Dette bestemmes i laboratoriets batch-flotasjonsceller, der det kjøres en rekke tester for å bestemme hver determinant i prosessen.

Flytemaskintyper varierer også mye, men er alle veldig like, ved at de introduserer luft under vann og sprer den inn i cellen. Noen bruker blåsere, luftkompressorer eller flyteimpelleren som skaper et tomrom under den og trekker luft inn i maskinen via standrøret som også huser impellerakselen. Det er detaljene i metoden for å introdusere kjemikalier, luft og mineraler i vannet som gjør dem forskjellige.

Og som en kommentar, har jeg vært vitne til mer voodoo og falske påstander om effektivitet i designen av skumflotasjonsmaskiner enn noe annet siden slangeoljedagene i det gamle vesten. Det er generelt lurt å holde seg til et godt merke som er mye brukt i flotasjon av det ønskede mineralet.

Det ene store fremskrittet har vært bruken av kolonneflotasjon som en renere flytecelle i kobberindustrien (og noen få andre industrier). Den produserer et renere produkt, og er generelt mer effektiv som en renere celle enn konvensjonelle flotasjonsceller. Kolonneflotasjonscellene begynte å dukke opp i anlegg på slutten av 1970-tallet og inn på 1980-tallet, og ble bredt akseptert på 1990-tallet. Hovedtrenden med konvensjonelle flotasjonsceller har vært «større er bedre», med større enheter som har kommet på markedet de siste tiårene.